Medstudentrespons 2-1

Oppgave 1 og 2:

Pengemengde begrepene er og figurene i oppgaven er korrekte og gjennitt på en god og oversiktlig måte. Det eneste jeg har å utsette på oppgaven er kildehenvisning til Norges Bank. Ellers så er oppgaven god.

Oppgave 3:

Ettersom oppgaven er et sammendrag av kapittel 11 i Mishkin 2010, trenger man ikke referanser i teksten. Derfor vil jeg ta for med strukturen og hovedinnholdet.

Du har fått med deg hovedinnholdet i kapittelet og strukturen på oppgaven er oversiktlig og lettlest. Til tider kan det være litt muntlig språk, som du kanskje bør endre på. Ett eksempel på dette er, i avsnitt fem; “som alle vet”. Alt i alt er sammendraget skrevet tilfredsstillende.

Medstudentrespons 2-2

Oppgave 1:

Sammendraget av kapittel 8 i Mishkin 2010, gjenspeiler hovedrekkene i kapittelet. Denne oppgavene er besvart på en strukturert og god måte. Jeg kan med andre ord ikke finne vesentlige mangler på hovedinnholdet i kapittelet i sammendraget.

Oppgave 2 (Excel-dokumentet):

Utregningene i besvarelsen er korrekte. Når det gjelder de teoretiske spørsmålene er disse god besvart. Jeg heller ikke her finne noen hovedtrekk som ikke er tatt med i oppgaven.

Oppgave 3:

Jeg syns denne besvarelsen er god og de fleste av hovedrekkene i utviklingen av det norske banksystemet før 1920 er tatt med. Jeg har ingen ting og utsette på denne deloppgavaen og syns at publiseringen 2-2 er alt i alt en god besvarelse!

Oppgave 1 og 2:

Pengemengde begrepene er og figurene i oppgaven er korrekte og gjennitt på en god og oversiketlig måte. Det eneste jeg har å utsette på oppgaven er kildehenvisning til Norges Bank. Ellers så er oppgaven god.

Oppgave 3:

Ettersom oppgaven er et sammendrag av kapittel 11 i Mishkin 2010, trenger man ikke referanser i teksten. Derfor vil jeg ta for med strukturen og hovedinnholdet.

Du har fått med deg hovedinnholdet i kapittelet og strukturen på oppgaven er oversiktlig og lettlest. Til tider kan det være litt muntlig språk, som du kanskje bør endre på. Ett eksempel på dette er, i avsnitt fem; “som alle vet”. Alt i alt er sammendraget skrevet tilfredsstillende.

Medstudentrespons 2-2

Oppgave 1:

Sammendraget av kapittel 8 i Mishkin 2010, gjenspeiler hovedrekkene i kapittelet. Denne oppgavene er besvart på en strukturert og god måte. Jeg kan med andre ord ikke finne vesentlige mangler på hovedinnholdet i kapittelet i sammendraget.

Oppgave 2 (Excel-dokumentet):

Utregningene i besvarelsen er korrekte. Når det gjelder de teoretiske spørsmålene er disse god besvart. Jeg heller ikke her finne noen hovedtrekk som ikke er tatt med i oppgaven.

Oppgave 3:

Jeg syns denne besvarelsen er god og de fleste av hovedrekkene i utviklingen av det norske banksystemet før 1920 er tatt med. Jeg har ingen ting og utsette på denne deloppgavaen og syns at publiseringen 2-2 er alt i alt en god besvarelse!

Publisering 2-3

Innledning:

En fellesnevner for denne oppgaven er ukontrollert utlånspolitikk og en lite regulert finanssektor. Jeg velger å undersøke årsakene til bankkrisen i Norge på 1920-årene i lys av Kindelberger-Minsky modellen, ved å dele periodene inn i fem faser.

Kindleberger-Minsky modellen

I følge Kindleberger-Minsky modellen så kan en krise analyseres ved hjelp av fem karakteristiske trekk. I følge Minsky er tilløpet til krisen karakterisert ved at økonomien opplever et (1) eksogent sjokk (displacement). Det kan være at økonomien opplever en boomtilstand i utvalgte sektorer som tiltrekker seg stor mengde av kapital, som igjen fører til kortsiktige profittmuligheter. Deretter følger bankene opp med en ekspansiv utlånspolitikk, for å imøtekomme den påfølgende økningen i etterspørselen av kreditt, til å finansiere investeringer i formuesmarkeder. Da er vi inne i andre fase, som blir kalt (2) kredittekspansjonsfasen (credit creation). Pengemengden og spekulasjonene øker blant folket og vi er dermed inne i den tredje fasen som blir kalt for (3) en overoptimistisk tilstand (euphoria), som fører til økte priser og nye kortsiktige profittmuligheter. På grunn av den økte pengemengden, så fører optimismen til overestimering, og spekulanter girer sine investeringer ved å ta opp kortsiktiggjeld. Spekulasjonsboomen fortsetter, som fører til en enda større økning i priser og renter. Når økonomien beveger seg mot et toppunkt, begynner noen innsidere og selge seg ut av markedet for å sikre profitt. Prisene begynner å synke og vi opplever da (4) vendepunktet (Financial distress) i økonomien. I denne fasen begynner bedrifter og banker å få betalingsproblemer. Selskaper og spekulanter selger seg ut av markedet for å sitte med kontanter i stedet for aktiva. Denne vendepunktsfasen karakteriseres gjerne ved at en bank eller en stor institusjon går konkurs. Flere institusjoner begynner å bli insolvente og må søke hjelp. Da er krisen et faktum og vi opplever et (5) sammenbrudd (Revolution) i økonomien.

1. Eksogent sjokk
   

Norge hadde i perioden før krigsutbruddet i 1914 et stabilt pengevesen basert på gullstandard, internasjonal fri handel og en stabil økonomisk vekst. Når første verdenskrig ble et faktum, skulle dette endre de fundamentale forholdene i økonomien (Knutsen 2000: 54). Norge var et nøytralt land, og dro dermed nytte av sterkt økende priser internasjonalt, og økningen i etterspørselen etter importvarer fra tidligere handelspartnere som gikk i krig (Knutsen 2000: 54). Dette førte til en boom for eksportindustrien i Norge og naturlig nok var det skipsfartsindustrien som dro størst nytte av denne etterspørselen. Som en konsekvens av boomtendensene i økonomien ble det spillerom for spekulantene til å tjene profitt på næringene som var i sterk vekst.

Norge hadde lovhjemlet et bestemt forholdstall mellom kroner og gull (gullstandarden), men dette ble tilsidesatt etter krigsutbruddet. Dette førte til en ekspansiv pengepolitikk og selv om det Norges Bank fikk begrensninger gjennom avgiftspålegg ved å overskride pengemengden, så lønte deg seg å trykke mer penger og øke den reelle pengemengden i økonomien. Dette slo ut i en kraftig inflasjon og bidro til å forsterke den krigsrelaterte boomen. Kreditteksponeringen økte og

1. kredittekspansjonsfasen
   

På bakgrunn av økt etterspørsel etter varer, ekspansive pengepolitikk og samtidig en lite regulert banksektor, var det duket for en sterk økning i foretningsbanker. Som en konsekvens av den ekspansive pengepolitikken, ble det en sterk økning i inflasjonen. Folk fikk mer penger mellom hendene og inflasjonen førte til at finansieringen ble rimeligere (Knutsen 2000: 55).

Etableringen av nye foretningsbanker økte fra 119 til 192 i perioden 1914 – 1920, som bidro til en sterkøkning i utlånsporteføljen til bankene. Fra 1915 til 1917 økte totale utlån fra finansinstitusjoner med nesten 60 % (i faste 1913-kroner) og i samme periode økte forvaltningskapitalen med over 170 % (Knutsen 2000: 56). Dette kan med andre ord henføres til kredittekspansjonsfasen til Kindleberger-Minsky modellen.

Grunnen til den ukontrollerte utlånspolitikken, må sees i lys av at det var lite tilsyn og reguleringer av banksektoren i perioden. Selv om bankinspektøren Haugaard, prøvde å videreformidle kredittøkningen til Stortinget, var det fortsatt manglende virkemidler for å få bukt med spekulasjonene som rådet (Knutsen 2000: 59-63). Lite ble gjort fra myndighetenes side, og dermed kunne bankene fritt operere med risikofylte og lite diversifiserte utlånsporteføljer med sterk eksponering i sjøfartsindustrien og aksjemarkedet.

1. overoptimisme (euphoria)
   

Ettersom krigssituasjonen førte til knapphet på gode og langsiktige innvesteringer førte dette til at bankene eksponerte seg mer i risikofylte engasjementer. Bankenes andel av kortsiktige utlån gikk til å finansiere aksjeinvesteringer. Dette gjenspeiler utviklingen av aksjemarkedet i krigsperioden. Totalindeksen og skipsaksjeindeksen på Kristiania Børs steg med henholdsvis over 180 og 400 prosent. Dette bekrefter at det fantes spekulasjon og overoptimisme i aksjemarkedet, som ble lånefinansiert av bankene med pant i aksjene.

Bankene hadde som tidligere nevnt store utlån til sjøfartsindustrien, som igjen ga grunnlag for en sterk økning i skadeforsikringsselskaper. Ettersom lovgivningen var lite dekkende, kunne hvem som hels starte et skadeforsikringsselskap. Det lå enorm profitt i krigs- og sjøfartsforsikring, som mange tok del i. Denne overoptimismen i markedet kunne ikke vedvare og høsten 1918 var børskrakket i Oslo et faktum.

4.0 vendepunktsfasen (financial distress)

I følge Knutsen og Ecklund (2000) kan vi kalle perioden 1920-1923 for vendepunktsfasen. I denne treårsperioden kom 34 forretningsbanker og 12 sparebanker i likviditetsvansker.

Ledigheten steg kraftig!

http://www.regjeringen.no/nb/dep/nhd/dok/nou-er/1996/nou-1996-23/5/1/3.html?id=342426

Samtidig som bankene fikk likviditetsproblemer, skulle det vise seg at Norge gikk fra å være en kreditornasjon, med overskudd på handelsbalansen og store valutareserver (etter krigen), til å bli en debitornasjon. Fra å ha et netto tilgodehavende på utlandet på 1,4 milliarder i 1919, hadde Norge en utenlandskgjeld på 1,6 milliarder kroner i 1924. Dette kom som en følge av den sterke importøkningen av forbruksgoder i 1919-20. Samtidig depresierte kronen mot utenlandsk valuta og førte til at importerte varer ble dyrere.

De første tegnene til bakkrisen kom allerede i 1921, hvor Finnmarkens Handelsbank måtte innstille sine betalinger og Norges Bank måtte stille seg som likviditetsgarantist for andre banker med problemer for å avskaffe bank run.

Selv om Norges Bank opererte som en “lender of last resort”, var ikke dette nok til å stabilisere den kommende bankkrisen. I 1922 spredde bankproblemene seg til hovedstaden og rammet dermed Norges største banker. Spesielt var det Norges nest største bank, Centralbanken, som var i store likviditetsproblemer. Ettersom mange bedrifter var avhengig av banken, fant Norges Bank ut at de var for store til å gå over ende (“too big to fail”) og derfor måtte, i hovedsak, sentralbanken og finansdepartementet stå som likviditetsgarantister (Knutsen 2000: 90-94). Dette var en viktig beslutning som ellers kunne ha fått store konsekvenser for næringslivet og realøkonomien.

5.0 Sammenbruddet (revolution)

I følge Knutsen og Ecklund (2000) var det i 1923 det store kriseåret inntraff, med enorme utlånstap og tilløp til bankpanikk. Tre av landets største banker kom i vansker på ny (Knutsen 2000: 94). Panikken spredde seg og mange banker opplevde “innskyter run”, som betyr at innskyterne gikk til banken for å ta ut pengene for å sitte med kontanter. Som en følge av dette økte likviditetsproblemet i bankene, samtidig som kredittapene vokste, til tross for støtteaksjonene fra blant annet Norges Bank. Bankkrisen var et faktum og fra 1923-1928 var det hele 47 aksjebanker og 19 sparebanker som ble satt under offentlig administrasjon (Knutsen 2000: 97). Selv om myndighetene tok kontroll over noen banker med vesentlige problemer, så var det for sent å gjøre noe med tapsavskrivningene til bankene. Bankenes akkumulerte tapsavskrivninger i 1920-årene var på ca. 1,5 milliarder kroner og 196 foretningsbanker gikk konkurs. Det var eierne som fikk lide mest av denne krisen, ikke innskyterne eller staten som mange tidligere trodde.

Paripolitikken

Noen historikere mener at årsaken til bankkrisen på 1920-tallet var pengepolitikken. Det viser seg at det heller var utlånspolitikken som

Konklusjon:

Selv om vi kan karakterisere bankkrisen på i 1920-årene i de fem overnevnte fasene, så var hovedrekkende for krisen at bankenes

Oppgave 2: Diskuter årsakene til den aktuelle amerikanske og internasjonale finanskrise

Innledning;

For at vi skal forstå den aktuelle amerikanske og internasjonale finanskrisen, så må tilbake til slutten av 1990-tallet. Mange økonomer mener at oppstandelsen av denne krisen har sine røtter fra dot.com boblen som sprakk i starten av 2000 og 2001. Da kunne man se spor av en kapitalstrøm fra aksjemarkedet til boligsektoren (Eitemann 2010: 106). Denne kapitalstrømmen (spesielt fra spekulanter) førte til en økning i boligprisene og bankene lånte ut mer og mer penger til mindre og mindre betalingsdyktige lånetakere.

Med denne innledningen vil jeg prøve å forklare den aktuelle internasjonale finanskrisen i lys av Kindleberger-Minsky modellen.

1. Boom i boligsektoren (Eksogent sjokk)
   

Som en konsekvens av at IT-boblen sprakk i tidlig 2000-tallet, kunne man i USA, se en kapitalstrøm fra et usikkert aksjemarked til boligsektoren i USA. Den daværende sentralbanksjefen for Federal Reserve (FED), Alan Greenspan, førte en ekspansiv pengepolitikk for å få USA ut av resesjonen som fulgte etter at dot.com boblen sprakk. Rentene på 1-års T-Bills (Amerikanske statssertifikater) var i perioden 2002-2004 helt nede på ettallet. Denne ekspansive pengepolitikken førte til at finansinstitusjoner fikk rimeligere lån, og ga samtidig et økt insentiv til å spekulere i formuesmarkeder, spesielt boligmarkedet. Dette gav en etterspørselboom i eiendomsmarkedet og prisene begynte å akselerere. Utviklingen i boligpriene kan sees i figuren under, gitt ved Standard and Poors Case-Shiller boligspris indeks.

(Kurven viser prosentvis endring i boligprisen år til år)

Kilde: http://www.standardandpoors.com/spf/docs/case-shiller/CSHomePrice_Release.pdf

2.0 Kredittekspansjon

Etter “The Greath Depression” på 1930-tallet i USA, ble det etablert en lovgivning, “Glass-Steagall Act of 1933″, som skulle skille mellom forretningsbanker og investeringsbanker. Denne loven ble opphevet i 1999, og førte til at forretnings- og investeringsbanker kunne entre mer risikofylte markeder, inkludert “underwirting” og eiendomsforvaltning (Eitemann 2010: 107). En “underwriter” (f.eks Lehman Brothers), vil si at institusjoner kunne være en garantist for en part som vil selge et finansielt instrument til en annen. Denne lovhevningen førte til at bankene begynte med en aggressiv konkurranse i sin utlånspolitikk. Bankene lånte ut penger til nesten hvem som helst og vi fikk nå se en boom i spesielt to utlånsklasser, alternativ-A (Alt-A) lån og subprime-lån. Disse utlånsklassene representerer ulik risiko, hvor Alt-A lån er en låneklasse hvor mangler i lånedokumentasjoner fører til at de ikke får et prime-lån (den minst risikofylte låneklassen). Subprime-lån derimot, hører til den mest risikofylte utlånsklassen, hvor lånetakeren ikke oppfyller standardkravene til “underwriteren” og har liten tilbakebetalingsevne og dermed høy missligholdsrisiko.

For å imøtekomme den sterke etterspørselen etter boliginvesteringer, fulgte boliglånsbankene etter, ved å utstede lån til flere og flere lånetagere med mindre og mindre kredittverdighet. Boligprisene fortsatte å øke og vi fikk euforiske tilstander i eiendomsmarkedet. I følge Knutsen (2008) beløp den samlede amerikanske boliglånsmassen ultimo 2007 til over 10 000 milliarder dollar.

3.0 Overoptimisme og finansielle innovasjoner

Som tidligere nevnt økte FED pengemengden i markedet ved å holde en lav styringsrente etter 2001. Dette forsterket prisboomen i eiendomsmarkedet og nesten hvem som helst kunne anskaffe seg, eller investere i boliger.

Verdipapirisering

Eiendomsboomen ga opphav til flere finansielle innovasjoner (Knutsen 2008). En av dem var verdipapirisering og hadde til hensikt å redusere risikoen på utlånsporteføljene til bankene, ved at de overførte risikoen til kjøperen av verdipapiret, med pant i boliglån. Verdipapirisering dreier seg altså i hovedsak om å gjøre illikvide aktiva til likvide.

I tilløpet til finanskrisen var det i dette tilfellet to hovedformer for verdipapirisering, mortgage-backed securities (MBSs) og asset-backed securities (ABS). MBS er verdipapiriserte pantelån, mens ABS er basert på andre typer lån og fordringer, som for eksempel kredittkort lån og bil lån.

For at bankene kunne starte verdipapiriseringsprosessen, etablerte de en (non-bank) institusjon. Disse er kalt for SPV (Spesial Purpose Vehicle), og var som regel lokalisert på Cayman islands eller andre skattefordelaktige steder. I tillegg var ikke spesialforetakene underlagt finansielt tilsyn i USA, ettersom dette dreier seg om et non-bank-foretak (Knutsen 2008).

Etter at spesialforetaket ble opprettet, kunne bankene nå dele MBS-ene inn i pakker som blant annet kalles for CDO-er (Collateralized debt obligations). Disse CDO-ene er pakker som er slått sammen av underliggende aktiva, som for eksempel boliglån, forretningslån og selskapsobligasjoner. For at disse pakkene skulle være omsettelig på markedet, trengte de en risikovurdering som ble gjort av ulike ratingbyråer. Ratingbyråene fikk provisjoner for dette, og samtidig økte presset til å risikovurdere disse verdipapirene så raskt som mulig på grunn av den store etterspørselen. Selv om disse nye finansielle instrumentene ikke hadde noen spesiell historikk, så fikk de sine ratinger og ulike finansinstitusjoner investerte store beløp i dette markedet i vente på at boligprisene gikk enda høyere. Dette overoptimistiske synet på boligmarkedet vedvarte helt til høsten 2006, hvor boligprisøkningen begynte å flate ut.

4. Vendepunktet og (5) Sammenbruddet

I 2006 begynte tegnene til en kollaps i boligsektoren og i 2007 var det et faktum (se figuren over).

Etter at de overnevnte strukturerte produktene var blitt solgt i både Amerika og internasjonalt, var det i 2007 duket for en boligpriskollaps i både USA, Storbritannia og Australia. Selv om FED økte styringsrenten fra en til 5 prosent i løpet av 2004 til 2007, var ikke dette nok til å hindre spekulasjonsboblen i eiendomsmarkedet.

Denne boligpriskollapsen fikk enorme konsekvenser internasjonalt. Store finansinstitusjoner gikk konkurs eller ble overtatt av myndighetene. Flere banker opplevde innskyter run som forverret likviditeten til bankene ytterligere, samtidig som rentene interbankmarkedet steg (hvorfor? se tidligere publiseringer) og aksjemarkedet falt.

Det som skulle vise seg å være dråpen som fikk begeret til å renne over, var at Lehman konkurs den 14. september 2008. Denne konkursen fikk en global smitteeffekt, ved at samtlige markeder fulgte hverandre i en serk nedadgående trend. Bankenes søken etter likviditet for å overleve ble nesten pulverisert høsten 2008. Interbankmarkedet stoppet nesten helt opp og ingen ville låne hverandre penger.

Konklusjon:

Vi ser igjen at hovedtrekkene for finanskrisen er tuftet på et lite regulert system, og en kredittdrevet spekulativ prisbobler i formuesmarkedet.

Sammenlign årsakene til den norske bankkrisen 1987-92 med krisene i spm. 1 og 2. Er det noen felles trekk? (maks 2 s., 1,5 linjeavstand)

Innledning

I følge (Knutsen 2000) var den voksende gjeldsoppbygning i perioden 1982-1987 hos bankenes kunder, dvs. bedrifter og husholdninger, som var en av hovedårsakene til bankkrisen i 1987-92. Grunnen til dette var for lite kontroll av bankenes utlånspraksis fra tilsynsmyndighetenes side. Dette var også noen av hovedårsakene til bankkrisen på 1920-tallet og dagens finanskrise (2007-).

Den norske bankkrisen på 1987-92 nådde sitt høydepunkt i 1991-92 og ble av et slikt omfang at den blir karakterisert som en systemkrise. I perioden 1987-1993 påløp det 76 mrd i bokførte tap hos bankene, hvor forretningsbankende med 53 mrd står for den største andelen. Fem av de seks største bankene i landet var nødt til å søke støtte hos egne sikringsfond og Statens Banksikringsfond (ordningen de ikke hadde på 1920-tallet). Ved å undersøke forløpet til denne krisen, kommer det frem en rekke likheter med krisen i 1920-årene og dagens finanskrise.

Årsakene til bankkrisen på 90-tallet (Dereguleringer av kredittmarkedene)

I perioden 1945 til 1973 opplevde verden en høy grad av finansiell stabilitet. Denne perioden blir ofte kalt for “the golden years og growt”, hvor det var sterk styring og reguleringer av finansmarkeder og finansinstitusjoner i vestlige industriland. Fra slutten av 1970-tallet og gjennom første halvdel av 1980-årene ble imidlertid dette reguleringssystemet nedmontert og erstattet med en omfattende liberalisering av finansmarkedene i land etter land (Knutsen 2008). Denne liberaliseringen fant også sted i tilløpet til dagens finanskrise ved blant annet opphevelsen av “Glass-Stegal Act”, mens det var et lite dekkende lovverk som var noe av årsakene til bankkrisen på 1920-tallet.

Kredittekspansjon og optimisme

Den overnevnte liberaliseringen av den internasjonale økonomien, førte til en kredittvekst. I perioden 1982-1987 var det en voksende gjeldsoppbygging hos bedrifter og husholdninger i Norge. I 1983 opplevde Norge en positiv vekst i eksporten, som etter hvert ble drivkraften til vekst i investeringer, spesielt i oljesektoren. I tillegg økte privat konsum i årene 1984-86. Økningen i konsum og innvesteringer ble finansiert ved låneopptak og faren for systemrisikoen økte dramatisk (Knutsen 2000: 278-279). Vi ser dermed at kredittekspansjonsfasen har en sterk sammenheng med kriseforløpet i oppgave 1 og 2.

I følge Knutsen (2000) var det lønnsomt å låne i denne perioden. Dette på grunn av skattesystemet ga negativ realrente etter skatt for store inntektsgrupper. I tillegg var det i dette tilfellet, som i de to foregående oppgavene, at noe av publikums låneetterspørsel var basert på en sterk inflasjonsøkning i formuesmarkeder, også kalt “asset price inflation”. Avreguleringen av boligmarkedet i storbyene skapte en rask økning i prisene på fast eiendom og bidro til en betydelig ekspansjonsimpuls.

Vendepunktet

Vinteren 1985-86 falt oljeprisen dramatisk, fra rundt 30 USD til 8 USD. Dette resulterte i underskudd på handelsbalansen og betydelig svikt i statsregnskapet. I de to påfølgende årene ble det ført en kontraktiv pengepolitikk for å stabilisere valutakursen og redusere inflasjonen. Den kraftige realrenteøkningen og innstramningene i finanspolitikken førte til redusert etterspørsel, økt finansiell sparing, økende antall konkurser og økende arbeidsledighet. En økning av realrenten og en sviktende etterspørsel var også en av de sentrale utløsningsfaktorene for krisene i oppgavene 1 og 2.

Sammenbruddet

Etter en sterk nedgang i etterspørselen og økning i antall konkurser i 1987-88 var det duket for en nasjonal og internasjonal nedgangskonjunkt. Mandag 19. Oktober (Black Monday) opplevde børsen i New York det største børskrakket siden 1929. Børsverdiene verden over falt dramatisk mye i de påfølgende dagene. Bankenes likviditet ble redusert og flere banker hadde gikk tom for egenkapital. Men det var i 1991 det store katastrofeåret skulle komme.

Staten måtte redde flere av de største bakene og bankkrisen utviklet seg til en systemkrise. Fem av de seks største bankene måtte søke støtte i egne sikringsfond og Statens Banksikringsfond (Knutsen 2000: 295). Krisen spredde seg og selve banksystemet var truet.

Konklusjon:

Vi ser at krisene har skremmende likhetstrekk ved seg. Ved å analysere krisene ved hjelp av Kindleberger-Minsky modellen, ser vi at tilløpet til krisene er tuftet på en etterspørselsboom og som følge av dette endrer bankene sin utlånspraksis for og understøtte etterspørselen. Gjelsfordringene hoper seg opp og til slutt ender denne overoptimismen med et fall i etterspørselen og verdiene i formuesmarkedene begynner og falle.

Disse trekkene er like i alle tre tilfellene. Men dette må igjen sees i sammenheng med at myndighetene fører et liberalt og lite regulert finanssystem som muliggjør dette. Selv om krisene har sine særegne trekk, så er den røde tråden i tilløpet til krisene nesten identiske.

Medstudentrespons til finansiell endring, publisering 2-3

Medstudent: Stian Ultvedt Skageng

E-post: Stian.U.Skageng@student.bi.no

Innledning:

Besvarelsen er strukturert på en meget god måte. Kindleberger og Minsky teorien er lagt til grunn for å undersøke årsakene til bankkrisen på 1920-tallet, som jeg mener er en riktig modell å bruke i dette tilfellet.

Kommentarer:

Oppgave 1

I oppgave 1 står det 1020-tallet, noe som må endres til 1920-tallet. Ved å implementere Kindleberger og Minsky teorien, gjør at refleksjonen mellom teori og historie blir gjort på en meget tilfredsstillende måte i denne oppgaven.

Oppgave 2

Årstallet på terroraksjonen i 2001 bør påføres i oppgaven. For å bedre oversikten og strukturen i denne oppgaven, kan en mulighet være å ha flere underoverskrifter. Men dette er min egen subjektive mening, for å gjøre en oppgave mer oversiktlig. For eksempel å ha “Deregulering” som overskrift i oppgave 2 i femte avsnitt.

Du påstår, i siste linje i siste avsnitt i oppgave 2 og i tredje avsnitt i oppgave 3, at vi har vært gjennom “dagens” finanskrise. Kan vi konkludere med at krisen er over? Det er fortsatt land som sliter med økonomien og flere vil mest sannsynlig følge etter.

Oppgave 3:

Kommentar til første avsnitt: Var det verdensøkonomien eller Norge som opplevde en voldsom kredittekspansjon på 1987-92 tallet? Kan være greit å få dette spesifisert.

Hva er en systemkrise? Kanskje du bør nevne det i oppgave 3.

Referanser og kildehenvisning

Oppgave 1, 2 og 3:

Det er lett å finne fram til de kildene som er oppgitt i oppgaven. Det kommer klart frem i fotnotene hvor teksten er hentet fra, som gjør det enkelt å kontrollere at det stemmer. Men som tidligere nevnt kan det kanskje refereres litt mer i teksten når det gjelder konkrete faktaopplysninger.

Konklusjon:

Medstudenten skiller egen og andres refleksjon på en god måte. Jeg savner at konkrete faktaopplysninger kan henføres til kildene de kommer fra, men ellers så er skildringen gjort på en tilfredsstillende måte. Alt i alt er denne besvarelsen meget god. Jeg kan ikke se noen vesensforskjeller som kunne ha vært med i oppgaven.

Bra jobba Stian!

En liten digresjon: Jeg ser du bruker flere punktumer etter endt setning i noen av avsnittene. Dette syns jeg du bør fjerne i den endelige digitale innlevering.

Denne publiseringen er en blanding av notater og skal ferdigstilles i løpet av dagen!

Publisering 2-3: frist mandag 12. april

1. Hva var årsakene til den norske bankkrisen i 1920-årene (maks 5 s, 1,5 linjeavstand)
   
2. Diskuter årsakene til den aktuelle amerikanske og internasjonale finanskrisen (maks 3 s., 1.5 linjeavstand)
   
3. Sammenlign årsakene til den norske bankkrisen 1987-92 med krisene i spm. 1 og 2. Er det noen felles trekk? (maks 2 s., 1,5 linjeavstand)

Hva var årsakene til den norske bankkrisen i 1920-årene (maks 5 s, 1,5 linjeavstand)

Struktur på oppgaven:

• Innledning:
• Faseinndeling
  • Ekspansjon i økonomien
  • Vendepunkt
  • Bankkrise
• Konklusjon

Bankkrisen i 1920

Innledning:

En fellesnevner for denne oppgaven er overbelåning fra bankene. Når en økonomi opplever sterk vekst, så kan ikke dette vedvare i det lange løp. Når verden er inne i en global høykonjunktur, så vil det være politisk upopulært å føre en kontraktiv politikk. Selv om det vil være upopulært så kan det også få konsekvenser hvis ikke man følger den røde tråden i den globale økonomien. Men som de fleste vet, så vil en ballong sprekke når vi blåser nok luft i den.

En økonomisk krise består hovedsakelig av tre faser. I den første fasen opplever en økonomi sterk vekst av priser i formuesmarkeder, det vil si eiendoms- og aksjemarkedet. Deretter opplever økonomien et vendepunkt hvor prisene i disse markedene begynner å falle, og dermed oppstår det usikkerhet i markedene som forsterker prisfallet. Til slutt opplever økonomien en krisetilstand hvor bankene får store tap på utlånsporteføljen og begynner å få likviditetsproblemer. Disse fasene vil bli undersøkt nærmere når vi skal se på hva som skjedde under bankkrisen på 1920-tallet, 1987-92 og dagens finanskrise anno 2007 til i dag.

1.0 Ekspansjonsfasen:

For å undersøke årsakene til den norske bankkrisen i 1920-årene må vi se på hva som skjedde i årene før krisen.

1.1 Overbelåning fra bankene til bedrifter i industrisektoren (Bare den?)

I løpet av første verdenskrig opplevde Norge en sterk inflasjonsøkning og en boom i økonomien i etterkrigstiden. Denne veksten var tuftet på en stor økning av forretningsbanker, samtidig som det var lite tilsyn av utlånsveksten og banklovgivning?? som ga investorer og spekulanter forholdsvis enkel kredittilgang. Dette medførte blant annet stor etterspørsel etter verdipapirer og igangsetting av risikable prosjekter.

Under første verdenskrig var det banksektoren som var eksponert for inflasjon og boom, enn noen annen sektor. Samtidig opplevde foretningsbankene en sterk økning på balansens passivaside, som førte til økt likviditet. Dette ga bankene mulighet til å plassere penger i aktiva som ga god avkastning. Selv om dette var et insentiv fra bankens side satt den pågående krigen sperrer for å investere i slike prosjekter, men Norge opplevde en knappheten på råvarer som økte etterspørselen. Dette førte til ett utlånspress på foretningsbankene til å plassere penger i mer risikable prosjekter og investeringer, som shipping, fiske eksport, import og fabrikkindustrier.

Belåningen fra industrisektoren økte mer enn noen gang. Dette var på grunn av at selskaper hadde enkel tilgang til kreditt på grunn av en sterk økning av foretningsbanker. I 1918 var 73 prosent av totalt utlån basert på kundenes depotkonto i bankene, kontra 30 prosent i 1900 og 46 prosent i 1914. Denne økningen skyldes av at foretningsbankene ga kundene lån til å investere i selskaper som vokste under krigen.

Økningen i antall foretningsbanker var omfattende gjennom krigen. Alle hadde muligheten til å etablere en foretningsbank inntil stortinget innførte en foretningsbank lov i mars 1918. Det vil si at Norge ikke hadde noen foretningsbanklovgivning før 1918. Denne lovningen førte til at bankene måtte legge inn en søknad for nyetablering av bankvirksomhet hvis den ikke var en forgrening av den tidligere bankvirksomheten hovedkvarter. Denne lovgivningen hadde til hensikt å sette barrierer for en ukontrollert økning av foretningsbanker. Selv om denne loven klarte å stoppe den sterke økningen i antall foretningsbanker, så fortsatte utlånsøkningen med 10 prosent årlig fra 1918-1920. Dette vedvarte inntil krisen i 1920.

2.0 Vendepunktet i 1920

2.1 Bankkrisen i etterkrigstiden i 1920

Norge fikk oppleve en langvarig finansiell krise i det kommende tiåret fra 1920. Nikolay Rygg ble innsatt som direktør i Norges Bank 1. november 1920. Hovedoppgaven hans var å redusere inflasjonen og gjennom dette skulle Norges Bank kjøre en konteraktiv pengepolitikk ved å redusere pengemengden og kreditten til bankene. Han hadde et sterkt ønske om å føre økonomien tilbake til “normalen”, slik den var før krigen. Dette skulle gjøres ved å gjenopprette gullstandarden (ankre valutakursen mot gull). Denne ideen ble godskjent av myndighetene og Norges Bank skiftet til den intensjonerte politikken. Dette skulle vise seg å være en trigger for den kommende bakkrisen som ble mer klar i løpet av 1921.

I følge Knutsen kan vi dele krisen inn i tre faser:

Den første fasen var fra 1915 til høsten 1920, karakterisert ved boom, kreditt ekspansjon og etableringen fortetningsbanker. Den andre fasen fra høsten 1920 til 1921 representerer vendepunktet hvor tegnene til bankkrisen ble lysere. Det første tegnet er som regel en bankkollaps (Kindlerberger, 1989). Allerede i 1920 måtte Norges Bank tilføre kapital til seks banker som var lokalisert på vestkysten. Et eksempel var Søndenfjelske privatbank i Kristiansand, som hadde store industrilån til et nikkelraffineri. Det skulle vise seg at det internasjonale nikkelmarkedet kollapset i høsten 1920 og selskapet klarte ikke å imøtekomme betalingsforpliktelsene ovenfor banken. Alle seks bankene ble utsatt for bankrun og fikk alvorlige problemer med likviditeten. Ikke bare ble de illikvide, men også insolvente.

De fleste bankene som var lokalisert på vestkysten lånte penger til hovedsakelig shipping og fiske eksport industrien. Når industrien opplevde et internasjonalt prisfall, fikk dette store konsekvenser for banksektoren. Dårlig lån var konsekvensene til bankproblemene. Dette må ses i lys av at Rygg førte en konteraktiv pengepolitikk som også var en av grunnene til bankproblemene.

I 1921 ble krisen enda sterkere. 38 foretningsbanker og 10 sparebanker måtte får hjelp av Norges Bank. I tillegg gikk stortinget ut og garanterte 15 millioner (1921) kroner til bankene som var i likviditetsproblemer og 25 millioner i 1922.

Den tredje fasen var fra 1922 til 1928, og er karakterisert av et sammenbrudd i banksystemet. Nå begynte de store bankene å få problemer. Usikkerheten i banksektoren økte og i løpet av denne fasen (våren 1923) gikk tre av de seks største bankene i Norge konkurs. Inntil da, ble det endringer i banksupport polisene. Norges Bank og finansministeren støttet bankene som hadde trøbbel kombinert med de allerede garanterte lånene. Målet var å rekonstruere bankene, for å bevare arbeidsplasser og produksjon, men denne ekspansive politikken skulle vise seg å være mislykket.

Direktør Rygg var motvillig i til å la Norges Bank låne ut den massive kreditten bankene trengte. I følge Knutsen (1999) så var Rygg en motstander på grunn av at han ikke kunne utføre den politikken han hadde som intensjon (gjeninnføring av gullstandarden). I løpet av 1921-23 var total utlån fra NB neste 200 millioner kroner (ca 4,5 milliarder i 2009 kroner). Selv om utlån til bankene ble kompensert ved reduksjon av utlån til andre industrier, var ikke dette en konteraktiv pengepolitikk. I januar 1923 gikk 33 prosent av totalt utlån fra NB til bankene, mens det var 87 prosent i november 1924. Etter at bankkrisen satt sitt feste i økonomien var ikke NB lenger sikre på om de skulle hjelpe eller la bankene klare seg selv.

En mulig løsning på problemene var å regulere banksektoren ved lovgivning. I mars 1923 ble “bank administration Act” innført. Loven hadde en intensjon om å forhindre ukontrollerte sammenbrudd i banksektoren. Dette for å hindre bankrun og panikk for kontoinnehavere i banker som møtte likviditetsproblemer i fremtiden. Selv denne lovgivningen viste seg å være mislykket. Dette fordi banker som ble ledet av sentralbanken hadde innskuddsgarantier, som førte til at de frie bankene opplevde at kundene flyttet pengene til den “sikre” banken som ble styrt av NB, som igjen førte til likviditets problemer. Inntil sommeren 1925 ble rekonstrueringen fulgt av myndighetene, slik at det ikke skulle være noe insentiv til å flytte penger fra frie banker til banker som var tatt over av sentralbanken.

Alt i alt var det gikk 129 foretningsbanker konkurs, og totale tap ble akkumulert til 1 500 millioner kroner.

Summert punkter:

• Høy utlånsrate til risikofylte prosjekter
• Økning av spekulanter som drev prisene i aksjemarkedet oppover med belånte penger
• Ryggg sin kontraktive politikk, ved å redusere pengemengden..
• Dårlig lån til bedrifter (eksport, shipping og fisk)
• En kollaps i råvareprisene
  • Bedrifter ble insolvente
• Bankene klarte ikke å betjene gjelden
• Norges bank måtte tilføre likviditet

1. Diskuter årsakene til den aktuelle amerikanske og internasjonale finanskrisen (maks 3 s., 1.5 linjeavstand)

Oppgave 2: Diskuter årsakene til den aktuelle amerikanske og internasjonale finanskrise

Innledning;

For at vi skal forstå hvorfor vi har havnet i en såkalt finanskrise, så må vi se på hva som egentlig var grunnen til dette. Mange økonomer mener at oppstandelsen av denne krisen har sine røtter fra dott.com boblen som sprakk i starten av 2000 og 2001. Da kunne man se spor av en kapitalstrøm fra aksjemarkedet til boligsektoren. Denne kapitalstrømmen (spesielt fra spekulanter) førte til at prisene på bolig gikk opp og bankene lånte ut mer og mer penger til mindre og mindre betalingsdyktige lånetakere. De lånene som ble utsted til mindre kredittverdige personer kalles for subprime lån. Når disse lånene økte i så stort omfang som det gjorde, fikk dette store konsekvenser når husholdningene ikke klarte å betale for seg. Hvorfor forsto ikke bankene dette før krisen utbrøt? Hvorfor gikk ikke myndighetene inn og stoppet bankenes akkumulering av risikofylte utlån i sine balanser?

Subprime lån:

• Verdipapirisering
• SIV
• CDO og CDS

Finanskrisen i dag:

• Overbelåning på grunn av investorers søke etter høyere avkastning

Sammenlign årsakene til den norske bankkrisen 1987-92 med krisene i spm. 1 og 2. Er det noen felles trekk? (maks 2 s., 1,5 linjeavstand)

Minsky og Kindleberger teori

Notater fra kapittel 9: Knutsen (2000)

• Børskrakk i 1887 i USA (black Monday)
• 4 faser
  • 83 – 87: Ekspansjonsfasen
    
• Vekst i eksport->vekst i investeringer (spesielt oljesektoren)à oljepris fall 85-86 à overtokk innenlandsk etterpørsel (C) àforbruk høyere enn inntekt, spareraten ned à
• 84-86: ekplosiv vekst i frbruk og investeringer i nye næringer (teknologi, IT)og foretningsbygg ved belåning fra foretnings- og sparebankene à en årlig utlånsvekst på 30% årlig.
• Sviktende etikk (utlåspolitikk) i bankene
  • 87-89 Vendepunktet
    
• 87-88: Kontraktiv økonomisk politikk, kraftig stigning i realrenten pga stabilisering i valutakursen krevde dette, prisstigningen avtok.
• Fra 1986 var hovemålet ikke å styre renten, men å forvare og sikre en stabil valutakurs. Realrenten steg kraftig (fra 1 i 1986 til 6% inngangen til 90-tallet)
• Realøkonimienà økt sparing (nedbetaling av gjeld), redusert etterspørsel og fallende investeringer, økt antall konkurser og arbeidsledige.
• 70-tallet: “kleppepakkene” ekspansivt -> lønnsøkning-> konkurranseevnene ble svekket ovenfor utlandet->underskudd på utenriskøkonomien->nedbygging av konkurranseutsatt næringsvirksomhet.
  • 90-92 den store bankkrisen
  • 93-94 opprydding

Vekstoptimisme og kreditt ekspansjon s. 278

I følge (Knutsen 2000) var det voksende gjeldsoppbygning i perioden 1982 til 1987 hos bankenes kunder, dvs. bedrifter og husholdnigner, som var en av hovedårsakene til bankkrisen i 1987-92. Dette var også noen av hovedårsakene til bankkrisen på 1920-tallet og dagens finanskrise (2007-). Grunnen til at dette var mulig var på grunn av for lite kontroll av bankenes utlånspraksis fra tilsynsmundighetenes side.

Innledning

For å kunne belyse sammenhenger mellom den norske bankkrisen i perioden 1987-92 med bankkrisen på 1920-tallet og den pågående finanskrisen, må vi først undersøke hva som var årsakene til bankkrisen på 90-tallet. Den norske bankkrisen på 1987-92 nådde sitt høydepunkt i 1991-92 og ble av et slikt omfang at den blir karakterisert som en systemkrise. I perioden 1987-1993 påløp det 76 mrd i bokførte tap hos bankene, hvor forretningsbankende med 53 mrd står for den største andelen. Fem av de seks største bankene i landet var nødt til å søke støtte hos egne sikringsfond og Statens Banksikringsfond. Ved å undersøke forløpet til denne krisen, kommer det frem en rekke likheter med krisen i 1920-årene og dagens finanskrise.

Årsakene til bankkrisen på 90-tallet (Dereguleringer av kredittmarkedene)

I perioden 1945 til 1973 opplevde verden en høy grad av finansiell stabilitet. Denne perioden blir ofte kalt for “the golden years og growt” og i denne perioden var det sterk styring og reguleringer av hjemlige finansmarkeder og finansistitusjoner i vestlige industriland. Fra slutten av 1970-tallet og gjennom første halvdel av 1980-årene ble imidlertid dette reguleringssystemet nedmontert og erstattet med en omfattende liberalisering av finansmarkedene i land etter land (Knutsen 2008).

Denne liberaliseringen av den internasjonale økonomien førte til en kredittvekst.

Med dette som bakrunn kan vi se de første tegnene til liberalisering av den internasjonale økonomien som var tilfellet før 1920-tallet og på slutten av 1990-tallet ved opphevelsen av “Glass-Stegal Act” anno 1933 i USA.

11.0 Oppgangskonjunktur og KredittEkspansjon

Perioden fra 1983 til midten av 1987 kjennetegnes av en kraftig oppgang i Norsk økonomi. Det var under denne perioden at grunnlaget for krisen ble lagt. “Den eksplosive veksten i forbruk og investeringer i disse årene ble finansiert ved en voldsom økning i husholdningenes og bedriftenes låneopptak” (Knutsen og Ecklund 2000: 279). Resultatet av denne kredittekspansjonen var at det utviklet seg en kredittdrevet boom og boble i økonomien som under perioden 1914 – 1920. Dette bidro til å øke systemrisikoen og finansiell sårbarhet, og således risikoen for bankkrise.

11.1 EKSPANSIVE PENGE OG FINANSPOLITISKE TILTAK

En sentral årsak bak til utviklingen var en ekspansiv finanspolitikk og stor kredittilførsel fra Sentralbanken. De såkalte “Kleppepakkene” på 1970 tallet (se case: rikets tilstand) bidro til en kraftig økning i lønninger og inflasjon. Lønnsfrys i 1978 bidro til å dempe denne utviklingen, men etter at krisen i 1979 hadde rast fra seg, tiltok veksten i norsk økonomi med fornyet styrke. Oljesektoren var en sterk drivkraft og førte til store inntekter for staten, hvilket muliggjorde svært ekspansiv finanspolitikk. Dette bidro til å blåse opp boblen ytterligere.

11.2 Bankenes ekspansive strategier

Knutsen (2000) argumenterer for at bankene må ta sin del av skylden. Både i perioden 1914-1920 og på 80-tallet øvet bankene press mot myndigheter. Det finns en rekke eksampler på at ledelsen i en rekke banker iverksatte incentiver til å bedrive en overekspansiv utlånsvirksomhet og svak kredittvurdering. En slik utvikling ville vært vanskeligere dersom sterkere reguleringer av bankene var på plass i forkant.

12.0 Overoptimisme (mani, euphoria)

I forkant av begge krisene var det betydelig “asset price inflation” altså sterk vekst i eiendoms og aksjemarkedet. Adaptive forventninger og mengder med tilgjengelig kreditt forsterket den spekulative boblen. Dermed bidro til at det dermed oppstod en betydelig finansiell sårbarhet.

13.0 Utløsende faktorer

Under begge kriser var det makroøkonomiske sjokk som reverserte den kraftige økonomiske oppgangen. I 1920 var det et brått fall i etterspørselen internasjonalt, mens dette tok form av en kraftig fall i oljeprisen på 1980 tallet.

13.1 Forsvaring av fastkurssystem

Fra 1986 ble det drevet kontraktiv pengepolitikk fra Norges Bank for å forsvare kroneverdien. Knutsen og Ecklund (2000) påpeker at dette bidro som økte realrenten betydelig, noe som også kan ha bidratt til å utløse krisen. I avsnitt 6.0 ser vi at denne årsaken er mindre viktig for krisen på 1920-tallet.

14.0 Konklusjon

Manglende tilsyn og reguleringer hvilket tillot ekspansiv kredittvekst, synes sentralt i begge kriser. Overoptimisme bidro til sterk vekst i formuesmarkedene. Bankene må også ta sin del av skylden for denne utviklingen ved overekspansive strategier. Til tross for forskjeller på enkelte punkter, virker det som begge kriser har fulgt et typisk Kindleberger- Minsky forløp, hvilket vi skal se nærmere på i neste oppgave.

Kilde:

Priskalkulator:

http://www.norges-bank.no/templates/pricecalculation.aspx?id=25988

http://www.forskning.no/artikler/2007/mai/1178188672.28

e-post: trond.O.Sletner@student.bi.no

Blogg: http://trondolas.wordpress.com/

Innledning:

Et restaurant besøk med venner er ikke å forakte, men når regningen kommer kan det bli komplikasjoner. Hvem som bestilte forrett? hvor mange øl har du drukket? er spørsmål som gjerne dukker opp når man er en stor gruppe. Det samme gjelder land som deler på godene, men når regningen kommer, så er det ingen som vil ta ansvar. Grunnen til at jeg valgte denne artikkelen er fordi den relaterer seg til hvordan finanspolitikken skal utføres land i mellom og hvem som til slutt har ansvaret.

Omhandling:

Denne artikkelen handler om hvem som skal betale regningen for feilene som er blitt gjort i regi av myndighetene og den private sektoren. Når et land opplever en økonomisk nedgang (en tilnærmet krisetilstand), må myndighetene ta raske beslutninger og informere markedet om at ting er under kontroll for at ikke usikkerheten skal bli for stor. Men når usikkerheten råder og investorene har mistet tillitten til et lands økonomiske tilstand, kan dette få dramatiske konsekvenser. Hvem skal betale regningen? Som regel er det skattebetalerne, pensjonister, investorer og neste generasjons mennesker som betaler regningen, men dette varierer fra land til land. Denne artikkelen reflekterer hva som kan være den beste løsningen, men samtidig er det vanskelig å konkludere med hva som er den beste veien ut av en økonomisk nedgangsperiode.

Kilde: http://www.economist.com/opinion/displaystory.cfm?story_id=15606221 (hentet: 14.03.2010)

Artikkel 2, Reallønnsnedgang i Norge

Innledning:

Husholdninger i Norge mener at vi får en reallønnsnedgang i 2010. Det vil si at vi får en høyere inflasjon enn lønnsvekst det inneværende året.

Omhandling:

I følge Norges Banks undersøkelse (gjennomført av analysebyrået Preduco), får vi en reallønnsnedgang i 2010. 1000 husholdninger er spurt og de spår en inflasjon på 3,2 prosent og lønnsvekst på 2,5 prosent. Det vil si en negativ vekst på -0,7 prosent. I følge SSB syns de undersøkelses tallene er litt morsomme, og vi må tilbake til 1989 for å finne tilsvarende tall sier Roger Bjørnstad i SSB. Flere økonomer mener at husholdningene overestimerer prisøkningen og underestimerer lønnsveksten. Da er det spennende å se om hvem som har riktig!? Spådommene er gjengitt under:

Hvis det blir en reallønnsnedgang vil Norge oppleve at kjøpekraften til konsumentene går ned og valutaen vil svekke seg. Dette har både positive og negative sider heftet ved seg, men hvis vi skal bero oss på historiske tall, så tror jeg det er lite sannsynlighet for at vi opplever en reallønnsnedgang. Jeg ser fram til forhandlingene i vår.

Kilde: http://www.nettavisen.no/okonomi/article2853973.ece (hentet 14.03.10)

Artikkel 3, Hollandsyken

Innledning:

Hilde C. Bjørnland er forsker på privathøyskolen BI og mener at Norge kan få diagnosen “Hollandssyken” hvis det ikke blir gjort endringer i fordelingen av oljeinntektene. Grunnen til at jeg valgte denne artikkelen er på bakgrunn av hvordan et land skal fordele sine ressurser på en effektiv måte.

Omfang:

Artikkelen omhandler forsker Hilde C. Bjørnland sine synspunkter om at Norges fordeling av oljeinntektene er ueffektive og kostnadsbelastende for samfunnet. Hun sier at hvis økningen av sysselsettingen i offentlig sektor vedvarer (hver tredje nordmann jobber i offentlig sektor) vil Norge kunne oppleve en tilnærmet situasjon som Holland var i på 1960-tallet. Da hadde Holland en dramatisk økning i andel av sysselsatte i det offentlige. Dette gikk hardt utover økonomien i Holland og det tok mange år før de kom tilbake til normalen før 1960. Når det gjelder Norge i dag, så må vi gripe inn i missforholdene i samfunnet. Missforholdene er at hver fjerde nordmann er finansiert av det offentlige, samtidig som vi har lav arbeidsledighet og antall uføre er høy. Hvordan dette utvikler seg i årene som kommer blir spennende.

Kilde: http://www.dn.no/forsiden/politikkSamfunn/article1855947.ece (Hentet 14.03.10)

Innledning:

Før i tiden var en sterk valuta et symbol på at et land hadde en sterk økonomisk og politisk makt. I dag er situasjonen en annen. Et lands valutasymbol tenderer til å ha motsatt fortegn i den tiden vi er inne i nå.

Grunnen til at jeg valgte denne artikkelen er på grunn av endringer i myndighetenes preferanser til deres hjemmelige valutakurs.

Artikkelens tema:

Artikkelen handler hvordan synet på en sterk valuta har endret seg over tid. Ettersom vi mer eller mindre er inne i en global økonomisk nedkjøling, så opplever land som USA, Storbritannia og Japan lavere eksportering av nasjonale produkter. Derfor vil myndighetene holde en lav valutakurs for å øke eksporten. Dette gjøres blant annet ved å ha lave renter på statsobligasjonene, som igjen kan ha ettervirkninger av økt inflasjon og svekket kjøpekraft relativt sett i forhold til andre land.

Konklusjonen blir at hvis de viktigste handelspartslandene seg imellom prøver å svekke sin valuta mot hverandre, for å redusere fundingkostnadene på den statlige gjelden, vil dette føre til at sitasjonen forblir som før og i den senere tid kan det vise seg at det landet som har holdt en relativ sterk valuta kommer best ut.

Kilde: http://www.economist.com/business-finance/displaystory.cfm?story_id=15606339

Artikkel 2, fra “The economist”

Innledning:

Grunnen til at jeg valgte denne artikkelen er at den tar opp spørsmål om i hvilken retning den økonomiske graviditeten trekker seg.

Artikkelens omfang:

Det er ingen stor nyhet at Asia og vest Europa har tatt innpå USA i kampen om den økonomiske stormakten. Artikkelen skildrer om hvorfor Asia har kommet bedre ut av finanskrisen enn resten av den etablerte verden. I tillegg setter skribenten opp hvordan kapitalallokeringen har utviklet seg i Asia sett i forhold til USA og Europa. Den tar også opp hvordan endringen av BNP, i Asia reflektert i kjøpkraftsparitet og velstand, har utviklet seg over de to siste tiår. Hvis man skal måle Asias BNP økning i forhold til andre, så er denne økningen mye større enn resten av verden. Men hvis Asia skal bli en økonomisk stormakt, må man se dette i forhold til økning i velstand og det virkelige konsumet til asiatene i forhold til andre verdensdeler. I følge ”The Economist” så har ikke Asia hatt den samme velstandsøkningen som resten av verden og i tillegg utgjøt Asias valuta kun 3% av total utenlandske reserver i verden, som indikerer at de ligger fortsatt et stykke bak USA og Europa (spesielt Vest Europa) i finansielle termer.

Kilde: http://www.economist.com/business-finance/displaystory.cfm?story_id=15579727

Artikkel 3, fra “The Economist”

Denne artikkelen ble valgt på grunn av en artig tanke om at den norske kronen er overvurdert med hele 96% i forhold til dollar. Denne overvurderingen er basert på teorien om kjøpekraftsparitet (purchaseing power parity) sett i forhold til Big mac prisen i USA og i Norge. Hvis denne teorien skal holde, så skal altså den norske kronen depresiere 96%, så det er bare til å selge norskekroner og investere i dollar! Løp og selg!!

Kilde: http://www.economist.com/daily/chartgallery/displaystory.cfm?story_id=15210330

Artikkel fra NA24 (http://e24.no/utenriks/article2559101.ece) som omhandler det samme temaet fra 2008. Da var den norske kronen overvurdert med 120% ifølge “the economist” Big-Mac index.

En oversikt over lønn, produktpriser og valuta, datert 4. mars

Kilde: http://www.economist.com/markets/indicators/displaystory.cfm?story_id=15619164

En oversikt over renter, valutakur og handelsbalansen, datert 4 mars

Kilde: http://www.economist.com/markets/indicators/displaystory.cfm?story_id=15609142

Oppgave 1

1.1 BNP i løpende kr i 1920, når:

-         Eksportoverskuddet var -11,28 % av BNP

-          Offentlig konsum var 525 mill. kr

-          Privat konsum var 5524 mill. kr

-          Bruttoinvesteringene var 2297 kr

BNP = C + G + I + X – Q

C: Privat konsum, G: Offentlig konsum, I: Realinvesteringer, X: Eksport, Q: Import

BNP = 5524 + 525 + 2297 – 0,1128 BNP

1,1128 BNP = 8346 / 1,1128

BNP = 7500 millioner

1.2 Bruttoinvesteringene i 1925 og 1930 i løpende priser

NNP = BNP – D à NNP = C + G + I + X – Q – D

1.2.1 Bruttoinvesteringer i 1925:

4960 = 4166 + 434 + 1693 – 1712 – 673 + I

I = 1052 mill

Bruttoinvesteringene i 1925 (i løpende priser) ble 1052 millioner

1.2.2 Bruttoinvesteringer i 1930:

3877 = 3050 + 330 + 1300 – 1308 – 500 + I

I = 1005 mill

Bruttoinvesteringene i 1930 (i løpende priser) ble 1005 millioner

1.3 Bruttoinvesteringene i 1920, 1925 og 1930 i faste kroner (1914=100), når konsumprisindeksen (KPI) er

Når vi skal beregner bruttoinvesteringer i faste kroner benyttes følgende formel:

1.3.1 Bruttoinvesteringer i faste kroner:

1.4 Hva synes å ha skjedd i løpet av første verdenskrig (1914-18) og den første etterkrigstiden til 1920?

1.4.1 Hva har skjedd i løpet av 1914 – 18?

Hvis vi ser på beregningene, så er det en negativ utviklning i bruttoinvesteringer i løpende priser i perioden 1920 til 1930. I faste kroner ser det ut til at Norge nådde en bunn i 1925 for så å øke investeringene igjen.  I tillegg har det vært en kraftig prisøkning i perioden 1914 – 1920. Dette kommer av en stor økning i antall utlån fra banker. Fra 1914 til 1918 hadde bankene mer en tredoblet utlånene sine (Knutsen 1995, 116). I tillegg doblet KPI seg i perioden 1914 – 20, mens det var en reduksjon i prisnivået fra 1920 – 1930.

Det utviklet seg en ”vareboom” etter utbruddet av første verdenskrig.  Ettersom det var knapphet på råvarer og vanskelig å finne gode investeringsprosjekter, presset dette bankene til å låne ut mer penger til mer risikofylte prosjekter i blant annet shipping, fiske eksport og fabrikk industrier (Knutsen 1995, 88). Når handelsrestriksjonene opphørte, økte etterspørselen etter forbruksvarer betydelig i flere land. Dette la grunnlaget for inflasjonspresset og den kraftige prisøkningen.

Norge opplevde økt etterspørsel etter varer og tjenester fra de deltagende partene i krigen, siden Norge var nøytrale. Norges største handelspartnere var imidlertid innblandet i krigen, og således hadde krigføringen etter hvert negative innvirkninger også på Norge. I siste halvdel av første verdenskrig oppstod det en mangel på råvarer, hvilket bidro til at Norge opplevde vanskeligheter med å opprettholde produksjonskapasitet. Knappheten på varer førte til, som nevnt innledningsvis, til en etter hvert betydelig prisstigning (inflasjon) i det Norske marked. Den Norske stat var således nødt til å intervenere ved å iverksette produksjonsreguleringer, spesielt med hensyn på matvarer, og på samme tid prøve å få i gang økonomien.

Det kraftige prisveksten, med påfølgende deflasjon, er godt synlig i datamaterialet. Internasjonalt endret deretter konjunkturforholdene seg, slik at prisstigningsboblen sprakk, eksport og priser falt, og det internasjonale prisnivået falt med 50 %.

1.4.2 Etterkrigstiden ca. 1918 -1920

Den norske realøkonomien bedret seg etter at krigen avsluttet i 1918, investeringene vokste. Allerede i 1920 var imidlertid situasjonen en annen. Markedet ble etter hvert mettet. Det oppstod et fall i etterspørselen, hvilket bidro til at prisene sank betydelig. En kontraktiv finansiell og pengepolitisk linje, bidro til vanskelige tider, da spesielt for industrien og jordbruket. Norge opplevde således en deflasjon av pengeverdien. Konsekvensene for den norske statskasse, samt bankene, var fall i inntektene.

Ettersom konjunkturtilbakeslagene kom, beveget man seg inn i en internasjonal (i alle fall innen de landene med handel seg i mellom) resesjon. Dette kan forklare utviklingen i bruttoinvesteringen. Boblen hadde ved toppnivået av bruttoinvesteringer i Norge ikke ”sprukket”, men den påfølgende resesjonen førte til de senere fallet. Mot slutten av perioden, etter en periode med nærmest sammenhengende deflasjon, steg bruttoinvesteringer målt i faste priser. Dette kan også sees i sammenheng med bankkrisen på tidlig 1920-tallet, hvilket som finansielle kriser flest, fikk realøkonomiske konsekvenser gjennom reduksjon i utlånsvekst. Dette, sammen med paripolitikken i neste avsnitt, og den reduserte internasjonale etterspørselen, kan forklare fallet i bruttoinvesteringer gjennom perioden.

1.5 Når syntes paripolitikken å starte for alvor?

Paripolitikken 1920 – 1928

Paripolitikken ble innført i 1920 og frontet av Sjefdirektør Nicolai Rygg i Norges Bank. Hensikten var å bringe den norske kronen tilbake til førkrigsverdi, og at man skulle gjeninnføre gullstandarden. Det skulle vise seg å ta åtte år, og grunnen til det var delvis den påfølgende internasjonale økonomiske krisen som rammet Norge i 1921.

USA gullfestet sin valuta allerede 1919, og svenskene fulgte som første land i Norden i 1922. Målet med å gullfeste valutaene igjen, var å gjenopprette stabile valutakurser. Man ønsket altså en appresiering av kronen og derav økt tillit til den norske valutaen. Dette skulle gjøres langsomt med den hensikten å sikre at det ikke fikk virkninger for produksjonen i Norge og at man slik klarte å opprettholde sysselsettingen.

For å få til dette måtte pengemengden reduseres, renten skrus opp og man måtte redusere utlån fra bankene. Dette bydde på problemer og førte til en rekke uheldige virkninger for publikum som gjeldskrise spesielt for jordbrukerne og i tillegg var det en arbeidsledighet på nærmere 20 %. For næringslivet førte paripolitikken til at det var sviktende investeringer siden man måtte leve med trusselen om en markant prisnedgang og de enorme fluktuasjonene i valutakursen gjorde at eksport/importvirksomhet i Norge opplevde harde tider.

1.5.1 Krisen på 1920-tallet

Fallet i etterspørselen i 1920, vanskeliggjorde de økonomiske forholdene, og sentralbanken måtte for en periode utsette målet om kontraktiv pengepolitikk, og tvert i mot øke pengemengden i samfunnet. Dette var med tanke på å unngå betydeligere negative ringvirkninger av en slik linje. En rekke økonomer hevder at en slik kontraktiv pengepolitikk under den store depresjonen i USA, bidro til og ”å kvele” økonomien. Under krisen som oppstod, fikk både bedrifter og enkeltpersoner betalingsvansker. Deflasjonen som inntraff gjorde både produksjon og handel vanskeligere.

Ønsket om å bringe kronen tilbake til førkrigsparitet ble først offisielt oppnådd i mai 1928, da gullstandarden ble gjeninnført i Norge. (Knutsen og Ecklund, 2000) Tallmateriale fra Knutsen og Ecklund (2000) viser at Norges Bank ikke for alvor begynte å føre paripolitikk før 1924. Hensynet til å opprettholde produksjonen gjennom den ekspansive pengepolitikken, kan sees i utviklingen i realpengemengden og M2.

Som vi ser av grafen indikeres det ikke en meget kontraktiv pengepolitikk i tidsperioden 1920-1924, da realpengemengden faktisk er stigende i denne perioden. Sentralbanken førte imidlertid en stram diskontopolitikk fra 1924, og etter dette startet kronen å styrke seg. Dette medførte, som nevnt i forrige avsnitt, negative ringvirkninger på landets realøkonomi.

1.6 Hvilken betydning kan den utviklingen vi har avdekket ha hatt for banksektoren?

Kommer mer her..

Oppgave 2 Sammendrag av kapittel 8 i Mishkin 9e

Generell fakta om finansstrukturen i verden

Mishkins åtte faktapunkter om hvordan finanssystemet fungerer:

1. 1. Aksjer er ikke den viktigste kilden til ekstern finansiering av virksomheten

Mange tror at det er aksjemarkedet som er den viktigste finansieringen til bedriften, men det er det ikke. Ifølge Mishkin er det banklån som er det viktigste fundingen for virksomheter i Japan.

1. 2. Det å utstede aksjer og obligasjoner i markedet, er ikke den primære måten å funde virksomheten.

I USA består aksjer og obligasjoner for ca. 43 % av markedsbasert finansiering av virksomhetene. Dette gjelder også i andre deler av verden.

1. 3. Indirekte finansiering (gjennom finansinstitusjoner) er mer viktig enn direkte finansiering i markedet.

Dette kommer av at finansinstitusjoner som for eksempel forsikringsselskaper og fond har akkumulert mer kapital for så å selge dette videre.

1. 4. Banker og andre utlånsinstitusjoner er den viktigste finansieringsmåten til bedrifter.

Bankers utlån består av ca. 56 % og mer enn 70 % av finansieringen til bedriftene i henholdsvis USA og resten av de industrialiserte land i verden.

1. 5. Finanssystemet er det mest regulerte sektoren i økonomien.
2. 6. Det er kun veletablerte virksomheter som får utstede aktiva i markedet.
3. 7. ”Collateral” (pant i lånet) er en fordelaktig måte å ha i låneopptaket til både husholdinger og selskaper.
4. 8. Lånekontrakter er ekstremt komplisert lovlige dokumenter som har restriksjoner på bekostning av låneren.

Transaksjonskostnader

Med finansinstitusjoner har transaksjonskostnadene blitt betydelig redusert. Det betyr at du som en ”liten” investor, kan investere og spare i verdipapirer uten å måtte betale mye for det.

Asymmetrisk informasjon

Det betyr at den ene parten i markedet har utilstrekkelig informasjon om den andre. Dette gjør det umulig å gjøre nøyaktige beslutninger når transaksjonen utføres.

At ikke alle vet alt om alt er en elementær observasjon – som imidlertid kan ha dramatiske konsekvenser for markedsløsningen. Dette betyr blant annet at prissystemet som informasjonsbærer kan vise seg å være helt utilstrekkelig.

Konsekvensene av dette:

Adverse selection (uheldig utvalg), som beror seg før transaksjonen og Moral hazard (atferdsrisiko) som kommer etter transaksjonen.

1.      Adverse selection:

Ledelsen vet mer enn eieren (bekrefter fakta 1 og 2). Dette ”problemet” finner vi i blant annet forsikringsselskaper.  Skal du for eksempel ha en motorsykkelforsikring, kategoriserer selskapet sannsynligheten for en ulykke basert på tidligere beregninger av denne risikogruppen og priser forsikringen etter det sett i forhold til din alder etc.

2.      Moral hazard

Dette omhandler atferd, og vi sier at vi har et tilfelle av moralsk hasard hvis en aktør ikke kan observere hva en annen aktør gjør, i situasjoner der dette er av betydning. Eksempelvis kan selve eksistensen av en forsikring tenkes å påvirke sannsynligheten for det utfallet man er forsikret mot.

Hjelpemidler til hindring av asymmetrisk informasjon

-          Prøvetid før fast ansettelse

-          Private informasjonsselskapers rolle

• De kan hente inn, produsere og tilby for salg informasjon om de ulike selskapene ( Standard & Poor, Moody’s, Value Line)

-          Free-rider problemet

• Folk som ikke betaler for informasjonen, kan likevel få tilgang til den.
• Dette vil i så fall føre til et begrenset tilbud av slik informasjon

-          Statlige reguleringer

• Myndighetene kan tilby informasjon gratis. Et problem er likevel at det kan være politisk vanskelig å gi negativ informasjon.  (Som skjedde ved at de ikke kunne redde Lehmann Brother fra konkurs høsten 2008 i følge Peter Warren)
• Man kan regulere markedene slik at det lønner seg for selskapene å opptre ærlig
• Myndighetenes krav om informasjon (kvartalsrapporter og like regnskapsprinsipper)

Hva er virkningene av moralsk risiko?

-I aksje / lånekontrakter

Principal-Agent Problem

Prisipal-agent problemer oppstår når ledelsen (agent) ikke er eier av selskapet, men aksjonærer (prinsipal). Denne splittelsen i eierstrukturen fører til at de har forskjellige insentiver til å drive den daglige driften. Det er nettopp denne ”opptreden til sitt eget beste” som fører til konflikt mellom ledelse og eier.  Dette er også en måte å forstå hvordan atferdsrisiko påvirker finansmarkedene.

Et eksempel på dette er at ledelsen har mindre interesse av å maksimere profitten. Når da prinsipalen ikke har full informasjon om agentens handlinger, vil det være asymmetrisk informasjon i markedet. Prinsipalen har da problemer med å overvåke agentene.

Motvirkende tiltak kan være:

-          Informasjon (monitoring)

• Overvåke ledelsen. Dette er kostbart og fører til gratispassasje problemer.

-          Statlige reguleringer

• Standard rapporteringsrutiner som gjør profittverifisering enklere.

-          Finansielle mellomledd (venture capital firms )

• Privat Equity firmaer som går personlig inn med egne resurser og effektiviserer driften av selskapet.

-          ”Debt contracts”

• dvs. et fast beløp skal utbetales regelmessig til prinsipalen

-På strukturen i ”debt markets”

Økning av atferdsrisiko kan gi større risikotaking fra lånerne sin side. Eksempel på dette er at du låner bort penger til en person for et gitt formål, mens det blir brukt til noe annet og mer risikofylt.

Motvirkende tiltak kan være:

-          Net Worth and collateral (kausjon/pant)

• Utlånerne tar sikkerhet i egenkapital og pant i utlånsobjektet (ene)

-          Overvåking (monitoring) og restriksjonsklausuler i kontaktene

• for å hindre uønsket adferd
• for å oppmuntre ønsket adferd
• for å bevare verdien av pantet
• for å skaffe tilveie informasjon

-          Finansielle mellomledd

• For eksempel banker kan fremdeles spille en konstruktiv rolle, fordi det alltid er vanskelig å få kontaktene og klausulene helt vanntette

Interessekonflikter

Det er tre hovedgrunner til at interessekonflikter oppstår i finansmarkedet:

1. Underwriting og research i investeringsbanker (IB)
2. Auditing og konsulent i regnskapsfirmaer
3. Kreditt vurdering og kredittrating byråer

Underwriting og research i investeringsbanker

IB har en dobbeltrolle i form av å granske firmaer som usteder verdipapirer og selger verdipapirer for disse firmaene. Dette gir synergieffekter, men skaper også interessekonflikter. Utstederne av verdipapirer vil gjerne ha en optimistisk vurdering av selskapet, mens kjøperne vil ha uhildet (nøytral) vurdering. IB vil ha sterke insentiver i form av å gi informasjon i favør av utstederne, fordi det da kan få flere oppdrag. Dette kan føre til feilinformasjon, og dermed mindre effektive finansmarkeder. Spinning: at IB leverer ”hotte”, men underprisede nyutstedte aksjer ( IPO’er) til ansatte i andre firmaer for at disse senere skal inngå kontrakter med IB.

Auditing og konsulent i regnskapsfirmaer

Dersom de både reviderer, men også leverer andre tjenester for det samme firma ( pga.  stordriftsfordeler) kan dette skape uheldige  interessekonflikter. Revisjonen blir feilaktig, fordi de ønsker å få andre oppdrag (biased audits). De kritiserer andre som leverer non-audit tjenester, for å vinne mer innpass i selskapet  (jf. Arthur Andersen/ Enron saken i 2001).

Tiltak for å korrigere det uheldige ved interessekonflikter

Sarbanes- Oxley Act, 2002

Loven etablerte et offentlig organ som skal overvåke regnskaps- og revisjonsvirksomhet.

Global Legal Settlement, 2002

Loven hadde til hensikt (i korte trekk) å kutte linjen mellom granskning og salg (underwriting), forbud mot spinning, store bøter mot IB som bryter regler , gjøre granskningsopplysninger offentlige, og bruke flere uavhengige firmaer til å granske.

Oppgave 3 Beskriv hovedtrekk i utviklingen av det norske banksystemet før 1920

Kristiania-krakket i 1899

Etablering av tilsyn med forsikringsvesen

Etter napoleonskrigen på slutten av 1700-tallet økte etterspørselen etter privat personforsikringer. Dette på grunn av at de ville forsikre seg mot eventuelle nye angrep og i så måte værer økonomisk forsikret for eiendeler.

I 1810 tok Kongen grep og opprettet det første offentlige tilsynsorganet for Danmark og Norge. Organet ble hetende Tilsynskomiteen og hadde sin hensikt til å kontrollere de private forsørgelses- og understøtteselskapene.

I 1839 vedtok Stortinget en ny lov om forsikringsvirksomhet som var til hensikt å bedre etableringsbarrierene for forsikringsselskapene. Loven sa at du skulle få økonomiske fordeler under forutsetning av offentlig godkjennelse av selskapet. Dette kunne igjen brukes som markedsføringstiltak på grunn av at godkjennelsen skapte tillit.

Forsikring var på den tiden forbeholdt de rike, men etter hvert så ble dette en mer triviell sak. Staten grep inn for å beskytte folk som selv ikke var i stand til å ivareta sine egne interesser. Dette var en sosialpolitisk tankegang, og var i så måte til for å sikre økonomisk mot fremtidige problemer.

Kontroll fra starten med sparebankene

I 1822 ble den første sparebanken opprettet i Christiania etter initiativ fra Stortingen. De første sparebankene i verden ble opprettet fra slutten av 1770-tallet i Tyskland. Det som var forløperen til Stortingets vedtak om sparebanker i 1821 var at den dansk-norske regjeringen opprettet en livsforsikringsanstalt i 1795 hvor de mottok innskudd fra allmuen. Hensikten med sparebankene var at folket ikke skulle bruke alt de tjente, men skulle ha penger til overs i dårlige tider.

Bankene var regulert av myndighetene og hadde hjemmel til å kontrollere drift og organisasjon til gjengjeld for offentlig appropriasjon. Denne tilegnelsen gjorde at sparebankene fikk avgiftsfritak og kunne ta høyere pantelånsrente enn andre. Denne kontrollen av myndighetene var dokumentbasert og lovene som stortinget opprettet i 1924 ga derfor ingen inspeksjonsadgang og kommunikasjonen foregikk derfor skriftlig. Det betydde at banker uten appropriasjon kunne fritt styre uten innsyn fra myndighetene. Selv dette, valgte bankene å underkaste seg kravene om appropriasjon på grunn av inntektsfordelene. Dette var et viktig skritt for på veien mot tilsyn etter autorisasjonsprinsippet.

På 1870-tallet vokste det fram universalbanker (drev utlåns- og investeringsvirksomhet) i mange land. Norge fikk aldri til et universalbankvesen på grunn av to årsaker:

1. Norges Bank seddelmonopol, som hindret andre banker å funde seg ved å utstede sedler.
2. Lokal motstand mot forretningsbanker, som førte til at vi fikk lokalt baserte og kontrollerte banker istedenfor filialer av storbybanker.

Dette ga sparebankene et vekstpotensial.

Fra midten av 1850-tallet, strammet finansdepartementet gradvis inn reguleringene ovenfor sparebankene ved å utstede nye forskrifter og retningslinjer. Dette var til hensikt for å bidra til mer profesjonell drift og bedre soliditet. Dette fordi kundegrunnlaget til SB økte betydelig i disse årene.

Meglervesenet: fra regulering til liberalisering

Helt siden 1708 har meglervesenet vært regulert og i kjølevannet av Napoleonskrigen ble Meglerloven vedtatt i 1818. Dette var en omfattende lov, som blant annet alle fordret at alle meglere skulle ha plettfri vandel og avlagt eksamen om sin virksomhet. Denne loven var også mer regulert enn sparebankloven av 1824 og etter som årene gikk møtte derfor meglerloven stor motstand fra fagfolk. Dette endte med at i 1863, falt påbudet om handels- og meglereksamen falt bort. Denne liberaliseringen endte ikke der. I 1869 ble det vedtatt i Lagtinget og Odelstinget, at i 1871 skal meglernæringen være fri og dermed falt alt av rapporteringer til myndighetene bort.

Initiativer for økt kontroll med sparebankvesenet

Det var sterke insentiver for mer regulering av sparebankene, enn det som stod i sparebankloven av 1824 på midten av 1800-tallet. I 1886 ville regjeringen innføre en inspektørordning, som våre naboland hadde opprettet. Inspektøren sin oppgave var å skaffe seg en oversikt over drift og status gjennom stedlig tilsyn av bankens virksomhet. Dette møtte motbør i stortinget, hvor de mente at offentlig kontroll var lite tilfredsstillende. Det ble derfor ikke innført noen inspeksjonsordning i Norge.

Regjeringen Sverdrup (1984-1989) kom med forslag om å stramme inn lovgivningen av sparebankene i 1886, for å imøtekomme eventuelle pengekriser. Forslaget om lovendring ble behandlet i 1887 og det viste seg at Norge var inne i en konjunkturnedgang.

Finansdepartementet mente at hovedproblemet ved den eksisterende lovgivningen var at den ikke ga myndighetene noen mulighet til å gjennomføre kontroll med sparebankene. Departementet mente at dette kunne føre til store misslighold. De ville derfor innføre en hjemmel til å gripe inn og kontrollere at sparebankene ble drevet med god foretningsskikk.

Første fremstøtet for sparebankinspektør

I 1886 godtok Stortinget en ny sparebanklovgivning og regjeringen fikk innføre interne  kontrollkomiteer i bankene og finansdepartementet ansatte en egen bankinspektør.

Arendals-krakket gir krav om økt tilsyn

Arendals-krakket i 1886 var det først i norsk bankvesen, hvor tre banker gikk konkurs. Grunnen til bankenes insolvens var nedgangen i shippingindustrien hvor de var tungt investert i. Dette førte til en ny runde av sparebanklovgivningen av 1886. Dette førte blant annet til at  sparebankinspektøren fikk nye arbeidsoppgaver og han skulle (i følge proposisjonen) bli ansatt av Kongen.

Dette forslaget ble avvist i en kamp mellom regjeringen og stortinget, men de kom heller til enighet om at Finansdepartementet fikk innsyn i alle sparebankers dokumenter når de måtte ønske det. Vedtaket ble foretatt den 6. Juni 1887.

Kristiania-krakket i 1899

Lite reguleringer i aksjemarked og meglervesen førte til at norske myndigheter var svakt rustet til å kontrollere finansmarkedene ved inngangen til 1890-tallet. Norge var nå (1995) inne i en internasjonal konjunkturoppgang og dette førte til en kraftig boom i eiendoms- og aksjemarkedet. I 1899 kulminerte boomen, hvorpå bokigprisene og aksjemarkedet stupte.

Årsakene til kristiana-krakket hadde både en realøkonomis og finansielle aspekter. Hovedstaden merket en stor tilstrømming av nye boligsøkende mennesker. Dette førte til en knapphet på boliger og dermed så økte prisene og i tillegg ble det ført en ekspansiv pengepolitikk. Samtidig var økte søken etter meravkastning og disse plasseringen ble gjort i eiendoms- og aksjemarkedet på midten av 1890-tallet.

Boomen i finansmarkedet medførte en økning av foretningsbankvirksomhet og antall nye foretningsbanker økte fra 36 i 1895 til 76 i 1900. Samtidig doblet foretningsbankene sine utlån i løpet av de fem årene. En kombinasjon av mer risikovillighet fra både bankenes (gjennom mer liberal utlånspolitikk) og publikum førte til en oppblåsing av prisnivået.

Sommeren 1899 kom krakket, hvor boomen nådde sitt toppunkt der usikkerhet avløste optimismen når det gjaldt forventingene om fremtidig prisutvikling. Dette reduserte investeringsvilligheten og bankenes utlånsvilje, samt at Norges Bank hevet sin diskonto og førte dermed en strammere pengepolitikk og lånetakere slet med å betjene gjelden. Antall konkurser økte dermed kraftig i hovedstaden.

Selv dette krakket, grep den delvis privateide sentralbanken for første gang inn ovenfor bankene som en såkalt lender of last resort, noe som forhindret at krisen ble større enn hva den kunne ha blitt. Selv om sentralbanken konkurrerte på lik linje med foretningsbankene, ble det ført en støttepolitikk som førte til at bankens seddelutstedelsesrett overskred betydelig i to tilfeller. Dette førte til kvalitativ pengepolitisk endring i det norske bankvesenet, ved at de forhindret en større finansiell krise. Selv om krakket ikke medførte noen ny lover og regler, så fikk myndighetene en ny holdning over foretningsbankvesenet.

Institusjonalisering av tilsynsmyndighetene (1900-1920)

Perioden fra 1900 til 1920 ses på som den viktigste etableringsfasen for det norske finanstilsynet. Dette på grunn av at det blant annet ble innført tilsynsmyndighet for livsforsikringsselskaper, meglerhus og sparebanker. Målsetningene var å gjennomføre tilsyn og reguleringer av finansvirksomheten for å forebygge spekulasjoner slik at folks sparemidler ble mer sikre.

Sprebankinspektørstillingen vedtas

Proposisjonen:

Lite innsyn i hva bankene drev med på daglig basis

Statistikken var basert på bankenes innsendte regnskapsutdrag og kunne gi et skjevt bilde. I følge finansdepartementet ville en ansettelse av sparebankinspektør gjøre bankenes publikasjoner mer pålitelige. Selv om Stortingets næringskomite mente at bankene førte en normal foretningskikk, så de også at noen banker tilbakeholdt viktig informasjon fra myndighetene. Derfor valgte Stortingets næringskomite nr.1 å slutte en enstemmig til forslaget om å ansette en sparebankinspektør. Bankinspektøren tiltrådte 1. april 1900.

Bankinspektøren skulle innsettes av Kongen og ha en selvstendig stilling i finansdepartementet. Hovedoppgavene til bankinspektøren kan oppsummeres i fire hovedpunkter.

1. Gjennomgå innsendte rapporter fra bankene
2. Gi juridiske råd til sparebankene og svare på andre henvendelser
3. Bistå finansdepartementet med råd og utredning i sparebanksaker
4. Avlegge en årlig rapport til departementet om sin virksomhet og om sparebankvesenet stilling

Forslag om ny lov og offentlig tilsyn med forsikringsselskaper

Referanser:

Kildehenvisning
Artikler
J Olsson, u. etal. 1995. The Evolution of Financial Institutions and Markets in 20^th Century Europe: Knutsen, Sverre (1995). Chapter Five: Phases in the Development of the Norwegian Banking System 1880-1980, side 78-81.

Bøker
Knutsen, Sverre og Ecklund, Gunhild J. 2000. Vern mot kriser? Norsk finanstilsyn gjennom 100 år. Side 21-25, 34-38, 39-41, 54-57, 87-89, 123-127. Fagbokforlaget, Bergen.

Mishkin, Frederic S. 2010. The Economics of Money, Banking, and Financial Markets, Ninth Edition. Side 169-197. Boston. Pearson Education, Inc.

Forelesninger
Forelesning i Finansiell Endring ved Handelshøyskolen BI, ved Sverre Knutsen, Forelesning 3: 09.februar 2010: Økonomisk analyse av finansiell struktur